Den nye skolen
(Utvalgte deler fra Kap. 14; i 'Undeniable' av Douglas Axe, Harper One)
Problemet var å finne ut fra hvor/hvem vi kom, og svaralternativene vi hadde, var to motstridende svar. En universell design-intuisjon, som vi har fra barnsben av, blir nesten universelt bestridt av tekniske eksperter på livet. Vår oppfatning var at noen ting er for gode til å skje ved uhell/tilfeldighet. Når selv enkle hverdagslige ting, lages av noen, hvordan kan en unnta cyanobakterier, edderkopper eller delfiner? Levende organismer er tvert i mot det som bekrefter at høy-nivå funksjoner aldri blir fullført, uten at noen tenker ut et spesielt arrangement av ting og omstendigheter for dette tilfellet og setter tankene ut i handling. Fellesnevneren for all spesiell sammenhengende, høy-nivå funksjonalitet, er innsikt -ikke tilfeldigheter.
Bilde 1. Design argumentet -rød tråd
En annen lærdom som er trukket i boka, er at vitenskapsfolk er mennesker. Vi har måttet la den utopiske varianten, der alt som talte var sannhet, fare. Så har vi, sammen med bekreftelse av vår design-intuisjon, vært inne på at vi alle bedriver allmenn vitenskap. Alle mennesker bedriver en form for allmenn vitenskap, og alle vitenskapsfolk er mennesker.
I jakten på opphavet til alt, har vi kommet til at vedkommende avslører seg som en personlig, heller enn en upersonlig kraft. Også dette passer med vår medfødte design-intuison, skapelse kan bare skje om grunnlaget for det som skapes er til stede. Personlighet må dermed ha kommet fra noen som den eksisterte i, personer kan bare komme fra en personlig Gud. Vi skylder vår eksistens til en personlig Gud, som forstår vår eksistens. Vi var aldri alene.
Mind over matter
I midten av 1930-årene tok grunnlaget for en hel vitenskapelig disiplin form i bevisstheten til en ung engelskmann, Alan Turing. Regnemaskiner hadde blitt tegnet og bygd mye tidligere, men Turings oppfinnelse var annerledes og bedre. Mens andre hadde funnet opp interessante ting, fant han den interessante idéen som plutselig fikk alt til passe sammen. Hans konseptuelle modell, udødeliggjort som Turing-maskinen, ble malen for programmerbare kalkulatorer, som vi kjenner som computere. Regnemaskinenes form og oppbygging hadde variert mye, siden Chalres Babbage designet digitale computere, med roterende gir og sylindre, som senere vek plassen for utvendige tastatur og skjermer samt innvendige chiper. Det Turing gjorde var å sette dette i system, og få sammenheng ved en innsiktsfull forståelse av de essensielle elementene for digitale beregninger.
Vi er blitt avhengige av chip-baserte computere i senere tiår, men vi har alltid vært mer direkte avhengig av en annen form for beregning, den som foregår inni våre hjerner. Her er det snakk om fysiske prosesser som foregår inni vår grå hjernemasse. F.eks. når lyset når våre øyne, som blir oversatt til en visuell scene, så må det først prosesseres av et ekstraordinært, sofistikert nettverk av nevroner, i nervelappene på baksiden av vårt hode. Du tror kanskje hemmeligheten ved denne digitale prosesseringen er gått opp for vitenskapsfolk, men sannheten er at detaljene er fullstendig skjulte. I dypeste forstand vet vi ikke hvordan informasjon blir prosessert, lagret eller fremkalt, sier eksperter på hjerneforskning (2).
Den forbløffende kompleksiteten ved hjernens struktur, med hundrevis av billioner nevrale forbindelser, er visselig én grunn til sen fremgang. Men Axe kan ikke unngå å mene at feilaktige forhåndsoppfatninger, er en annen. Materialisme har i særdeleshet begrenset fremdrift innen hjerneforskning, like mye som andre steder. Når de skal ha seminar, er det temaer som 'fra molekyler til bevissthet', som innebærer en proklamering av at mentale prosesser ikke er annet enn molekylære sådanne.
Men fremragende eksperter gjennomskuer dette. Jeffrey Schwartz, f.eks. en vitenskapsmann ved avdeling for psykiatri ved UCLA School of Medicine, har skrevet en bok: 'Bevisstheten og hjernen', som utfordrer idéen om at vi bare er biologisk programmerte automater, og viser at vi har den mentale kraften til å forme våre hjerner. (3) Det er folk som Schwartz som gjør at forfatteren fatter håp om at det materialistiske synet kan bli fjernet fra sin ufortjente autoritets-posisjon.
Bilde 2. Synets oppbygning (Fig.10-5)
Det er fort å bli trukket inn i en tankegang om 'tenkende maskiner'. Maskinene kunne i det minste nå fram til rett svar lenge før vi, etter mye omtanke, nådde fram. Siden hjerner er fysiske ting, er det fort å anse dem også som regnemaskiner, selv om de er mer sofistikerte og mindre mekaniske. Om en ser litt filosofisk på det, så grunner vi våre tanker på begrepsmessige og ikke fysiske realiteter. Å hevde at underliggende realitet til all tenkning er fysisk, er å hevde at den er annerledes enn vi tror den er. Om tenkning i det hele inntreffer, må det være på det begrepsmessige, f.eks. abstrakte område. Å hevde at dette ikke tilhører en reell verden, om vi tar det seriøst, tvinger oss til å oppgi fornuft som et håpløst foretagende.
På en måte tenker dog computere også, de tenker fordi deres oppfinnere, la inn genuin ekspertise i designet deres. Vi har sett eks. på virkemåter i hierarkiske strukturer (kap. 9), som viser hvordan oppfinnerne tenkte. Den menneskelige hjernen er likevel den mest fremragende 'oppfinnelse' som har eksistert. Enda mer spektakulært, er den menneskelige hjerne det ene fysiske innovasjon som fungerer som et grensesnitt mellom den fysiske og begrepsmessige sfære. Om vi prøver å fordøye det et øyeblikk, så tenk på at universet har innen sine enorme skarer av spredte elementer, et fast antall forbindelsespunkter mellom det enorme domenet av ting og uendelige sfære av tanker. Du vet dette, fordi ett av disse forbindelsespunktene svever med aktivitet akkurat nå, og gjør deg i stand til å rekonstruere tanker fra fysiske symboler på en elektronisk enhet.
I rent materielle termer er disse forbindelsespunktene klart overgått av stjernene i vår galakse, som bare er én av hundre milliarder galakser. Men den evalueringen velter omkull i det øyeblikk vi tar hele virkeligheten i betraktning. Viktighet måles ikke i kg eller lysår, fordi den, liksom sannheten, tilhører den idéenes domene. Viktighet måles derfor bare av dem som er i stand til å måle idéer. Om vi gjenkjenner det, så blir den enorme betydningen av disse spesielle forbindelsespunktene tydelig. Disse forbindelsespunktene er de eneste stedene der en verden av atomer og en verden av idéer kan møtes og utveksle 'håndtrykk'. Poeten møter inspirasjonskilden, skulptøren berører steinen, melodien finner strenger, idéer får form på papiret. Tørsten er slukket, ensomheten endt.
Nesten alt av stor betydning i vårt univers, finner sted i disse spesielle forbindelsespunktene, som er grunnen til at vi kan navngi og bry oss om eieren til hver enkelt, til at vi feirer deres fødselsdager og sørger over deres bortgang. Om galaksene der ute var i stand til å gripe universets mening, så ville deres oppmerksomhet være fiksert omkring en liten planet som sirkler omkring en vanlig stjerne, og befinner seg i en mindre arm av en ellers ordinær spiral-galakse. Det som er tilstede på denne lille planeten, gjør denne spesielle galaksen, som har navn etter 'Melk', helt ekstraordinær. {Forutsatt at vi snakker ut fra dokumentert kunnskap, slik en bør gjøre, også i allmen-vitenskapelig sammenheng. SETI-forskningen venter enda på å oppfange intelligente signaler fra rommet. Kanskje burde vi øve oss på å fange dem opp fra denne planetens levende biosfære først? -oversetters kommentar.}
To veier
Det går to veier, enten å fortsette nåværende vei eller å slå inn på en ny og spennende en. Om materialismen fortsetter å dominere vitenskap, så vil hjerneforskning fortsette å drive i jakt etter noe ikke- reelt nemlig molekylær basis for bevisstheten {med feilaktige slutninger som følge -oversetters anmerkning.} I så fall vil vi miste en stor mulighet til å finne ut hva som er reelt. Selvsagt vil alle fysiske detaljer katalogføres, om vi fortsetter på denne veien. Men den fulle betydningen av disse fakta, har ikke mulighet for å gripes når vi arbeider under en falsk forståelse av hva en hjerne er. Om, på den annen side, blendingsgardinene kunne fjernes, og hele anstrengelsen kunne sette kursen inn på en ny vei, en som starter med enkle sannheter om livet, og følger disse til tekniske sannheter, så kunne vi kanskje se store framskritt på kort tid? Kanskje kan vi endog finne at fakta vi allerede innehar, kan gi oss ny innsikt om de sees gjennom andre linser. Mulighetene er spennende.
Fig 2. Den gamle veien (venstre) og den nye (høyre)
Det er å vente store forskjeller i forbindelse med hjerne-forskning. Biologer som følger den gamle veien til sine spesialiseringer, spør aldri hvorfor ting er som de er, i det minste ikke i dypeste forstand av ordet. Om diatomer og delfiner og mennesker ikke er annet enn løv som driver på vannet, spredt av fluktuerende strømmer fra ett felles startsted, så er spørsmål om hensikt feilplassert. Vi kan snakke om hvordan dette løvet har havnet der det er, men siden 'hvordan' spørsmål vanligvis låner sin betydning fra 'hvorfor' spørsmål, så er ikke dette en spesielt inspirerende forhørs-retning. Den eneste grunn til å glede seg langs den gamle veien, er at ingen virkelig klarer å se livet bare på dette tekniske viset. Livet er så fengslende og utfordrende, at det utgjør krydderet i det som ellers ville vært en deprimerende og smakløs eksistens.
Vin uten kostnad
Den dype mismatchen mellom en darwinistisk forståelse av livet, og en begrepsmessig/filosofisk, fortjener mer oppmerksomhet enn vi kan gå inn på. Vi skal bare ta en kikk på en reklame som har vært benyttet i Londons gater de senere år: 'Theres probably no God. Now stop worrying and enjoy life.' Interessant logikk: Du er et meningsløst biprodukt av en gjennomtrengende utsiling i en gammel dam, som hostet ut deg og dine forfedre, så .. gå og nyt livet! Selv om en slik henstilling kan synes fjern for en som ikke kan se livet på det viset, så kan det forstås ut fra tankegangen at nytelse av gode ting ikke trenger å verdsette sin kilde. For mange av oss, så er det mye å nyte i livet, og videre er denne overfloden så rik at de fleste tar den for gitt. Etter nettopp å ha gjort det, så føler darwinister seg fri til å pare denne gledens vin med hvilken forklaring de finner beleilig, uansett hvor inkompatible de to kan være. Du og jeg kan ha blitt slått av hvilke følger rettene på deres tallerkener er, men de er mindre opptatt av det alvoret, og ser mer som en unnskyldning til å få påfyll av vinen.
Situasjonen i biologien illustreres ved Dawkins atskillelse av fag fra design. Alle biologer er imponert over livet, om de ikke var det, ville de ikke viet seg til å studere det. Problemet er om livets herlighet er så åpenbar, så har man en tendens til å det for gitt. Dermed skyver en den forestillingen i bakgrunnen, for å gi plass for akademisk teoretisering. Men i stedet for å følge konsekvensene av sine teorier til deres logiske sluttpunkt, så deler biologer opp i diskrete seksjoner. F.eks. 'Ja, spekkhoggere er produkt av binde, materielle krefter som ikke hadde noen evne til å tenke dem ut', og 'ja, de får oss til å miste pusten når vi betrakter dem.' Så bryr en seg ikke om hvordan disse to påstandene passer sammen. 'Bare lat som de gjør det. Livet er meningsløst, er det ikke vakkert?'
Bilde 3. Vestens vitenskapelige paradigme (lånt med tillatelse)
To skoler
Bare noen meget få vitenskapelige forskere har muligheten til å arbeide mot det oppsplittede synet, ved åpent å studere livet som noe som er klart og smart designet. Axe er én, og han kan telle de andre på fingrene.(4) Det er flere som ville hatt denne muligheten, som vises av og til når en artikkel klarer å komme seg gjennom det overvåkende systemet i et etablert vitenskapsmagasin. Et nylig eks. er en beskrivelse av arkitekturen til en menneskehånd, som 'det solide designet til en skaper, som for å utføre en mengde daglige plikter på en behagelig måte." (5) Alle må bestemme som de vil for seg selv, under det materialistiske flagget, i det en vet at om en presser for hardt så kan en endog miste de små mulighetene en hadde. Den nevnte artikkelen (fra PLoS One) ble trukket tilbake 2 mnd. senere, ikke av forfatterne men av magasinet. Det skyldtes ikke noen vitenskapelig feil i artikkelen, men på grunn av 'bekymringer med den vitenskapelige begrunnelsen, presentasjonen og språket." (6) Dette ligner mye på det vage språket i fordommer. Tilbaketrekningen hadde bare én spesifikk begrunnelse: "..leserne reiste bekymringer knyttet til språket i artikkelen som refererer til 'en skaper' (7). Tydeligvis marsjerer PLoS One på kommando, hver gang noen blåser i ei varsler-fløyte.
Dersom det fantes en velkjent og konsistent anvendt regel, som forbød omtale av det guddommelige i vitenskapelige artikler, så kunne kanskje slike aksjoner være til å unnskylde. Men i stedet er det en åpenbar dobbel-standard. Ett eks fra magasinet 'Gene' (2006), så ble 17 sider benyttet til å avsondre væske mot Intelligent Design (ID), alt selvsagt negativt. Emile Zuckerkandl var fri til å snakke ut fra sitt indre, uten innblanding fra 'tankepolitiet'. "Kronos er en gud, som ikke kan bli fornektet av noen annen gud. Heller ikke ble han det av jødenes Gud.. ingen Gud kan være allmektig." (8) Ti år etter har ikke denne artikkelen blitt trukket tilbake. Kanskje ingen brød seg om å reise innvendinger? Axe kunne ha vendt denne boka til å bli en vedvarende protest mot kulturen som tillater denne urettferdigheten. Men i stedet har siktet vært å vise at det finnes et mye mer interesse-vekkende syn på livet enn det materialistiske, og dette tvingende synet er også naturlig medfødt. Det er kjent av oss fra tidlig barndom, og vedvarende standhaftig etter dette, som for å benekte at det krever vedvarende anstrengelse. For å oppnå hensikten sin, har Axe fokusert på livet generelt og menneskeheten spesielt. Håpet er at når en ser hvor varig slike enkle sannheter er, så vil en inspireres til å søke ut de videre sannheter som trengs for å få et tilstrekkelig grep om virkeligheten. Han håper å ha startet en undersøkelses prosess, ikke å ha fullført den.
Med hensyn til livet generelt, så vil omfattende deltakelse i det pågående søket, gi ny vitalitet til studiet av livet. For det første ville de 'hvorfor' spørsmålene som ikke har noen plass i den gamle skolen, kunne bli den intellektuelle kjernen i den nye veien. Inntil så skjer kan det trengs noe fantasi for å forestille seg hvordan det kan være. Én måte å få en følelse for biologiens nye vei, er å sammenlikne med en ingeniør-disiplin, der 'hvorfor' er en hovedbestanddel, med en forestilt 'gammel versjon' av seg selv. Vi skal benytte et tenkt eks. fra en computer museum, der to innfallsvinkler konkurrerer om oppmerksomheten. I den ene har tekniske duppeditter hedersplassen, der chipene kategoriseres etter antall pinner, og identifisert med hvert sitt latinske navn. De unge studentene tar deler fra utgåtte computere, og skisserer dem nøyaktig i sine lab-journaler, og vet at de må memorere de tekniske detaljene som navn og plassering for fredagens prøve. De store forsknings-universitetene er selvsagt opptatt av mye mer avansert arbeid. Termisk avbildning benyttes for å se hvor mye varme de ulike computer delene produserer i sann tid, og hvordan dette avhenger av applikasjonen som kjøres. Disse vitenskapens toppfolk kan til og med lese 0-er og 1-ere på hele harddisker, og teste effekten av å endre en 0 til 1 og v.v. Alt meget 'high-tech'.
Uansett deres harde arbeid, hva som unngår disse 'gammel-skole' vitenskapsfolkene, er å forstå hva en computer er. Å vite hva en computer er laget av, og hva den kan gjøre, er én ting. Å vite hva den er, en annen. Det første har en viss verdi, men den verdien forringes seriøst om en ikke vet den andre. Hadde den unge Allan Turing, som oppfant Turing-maskinen, blitt lært opp i den gamle verden, så ville mye gått tapt. Alle har en kontekst som de tenker innenfor, og om deler av konteksten er den udiskuterbare forutsetningen at tingene som studeres bare skyldes andre ting, så kan idéene som var den virkelige grunn til deres opprinnelse, lett bli oversett.
Kortsynthet av dette slaget starter med en svikt i overbevisning. Om vi forlater vår design-intuisjon, mister vi den kraftigste alarmen om feil veivalg. Etter å ha stilnet alarmen, kan arbeidere i den gamle skolen fortsette i generasjoner, i det de forsikrer om produktivitet ved å peke på gradvis økende kunnskap, uten endog å ta en pause for å betrakte forskjellen mellom kunnskap og forståelse. Ironisk nok gjennomtrenger utilstrekkeligheten ved 'gammel-skole' prinsippet arbeidet, ved å garantere at målet om fullstendig kunnskap aldri vil bli nådd. Den gamle skolen har ingen ende.
Bilde 4. Fakta omkring livets opprinnelse (fra Evolutions Achilles-heal)
Å skimte den nye
Jeg har en sterk følelse av at den nye veien ikke har noen ende, heller. Her er det imidlertid en god ting. Vi kan se hint om den nye veien allerede nå, hvor vitenskapsfolk stundom tar en liten avstikker fra den gamle, kanskje uten å tenke over det. Axe tenker på Princeton fysiker William Bialek, som leder et forsknings-team, som måler hvor godt ulike biologiske funksjoner fungerer, i forhold til den høye standard i fysisk perfeksjon. Han sier: "Slående, når vi gjør dette (og det er ikke så mange tilfeller det er blitt gjort), ytelsen til biologiske systemer nærmer seg ofte noen grenser satt av grunnleggende fysiske prinsipper. Mens det er populært å se biologiske mekanismer som en historisk beskrivelse av evolusjonære og utviklingsmessige kompromisser, så peker disse observasjonene om funksjonell ytelse, gir ett ganske annerledes syn på livet, som har valgt en nær optimal mekanisme for sine sentrale oppgaver. . Idéen om ytelse nær de fysiske grenser, krysser mange nivåer av biologisk organisering, fra enkelte molekyler, til celler som mottar og læring i hjernen, og jeg har forsøkt å bidra i hele denne rekken av problemer (9).
Med andre ord, i design-situasjoner, der menneskelige ingeniører om mulig ønsker å pushe grensene for fysisk yteevne, så finner de at biologiske systemer opererer i eller nær disse grensene. Det er mer distinksjon av å være underforstått her, enn det forfatteren kan gjøre rede for i noen få ord. Noen kan være tilbøyelig til å avskrive det av den grunn. For fullt å få tak i poenget, må en grave ganske dypt i aktuelle design-begrensninger og målsettinger. F.eks. en gaselles ben gjør ikke at gasellen nærmer seg lysets hastighet (den absolutte fysiske grensen), men så ville heller ikke ingeniører av kjøretøy forsøke å få til ett terreng-kjøretøy som beveger seg i nærheten av den farten. På den annen side, kattens øyne nærmer seg fysiske grenser for lysfølsomhet, for ett enkelt foton, og antennen til enkelte hanner av nattsommerfugler oppnår sensitivitet overfor enkeltmolekyler av kjønns-signalstoffer (feromoner). Og enkelte enzymer nærmer seg den fysiske grensen av dyktighet i å prosessere sine reaktive molekyler, så fort som diffusjon kan levere dem. For alle som verdsetter design utfordringer, så er den lange listen av slike 'tro-det-eller-ikke' fakta fra biologien virkelig enestående.
Siden disse fakta tross alt er kommet fra 'den gamle skolen', kan en undre hvor mye det er å vinne på en ny retning. I følge Axe sin mening er ikke det største tapet det utenforstående observerer i det de kikker inn i sitt emne, men heller at de har ekskludert seg selv fra å bli en 'insider'. Fra å forstå emnet dypt nok til å bli medvirkende i det. Da er det ikke å designe nye livsformer som Axe mener (10), men at biologer nå burde ha grepet hva livet dreier seg om med tilstrekkelig klarhet til å inspirere en mye dypere intellektuell verdsetting av livet. En slik innsikt ville forsyne ny innsikt over samtlige underemner. At noe så viktig mangler, er ufattelig (11).
Bilde 5. Nattsommerfuglen 'Store Bjørnespinner'
Betrakt for et øyeblikk populær vitenskap om gener og DNA. Akkurat som de fleste folk tror vitenskapsfolk har funnet ut hvordan hjernen fungerer, så har de også funnet ut hvordan DNA fungerer. Men Axes flyktige observasjon av populær vitenskap og også av noen vitenskapsfolk, synes å vise at plantegningen for hver organisme er skrevet i dets genom i form av genenes språk. I følge dette da, skulle gjess lage 'honke-lyder' p.g.a. de har 'honk-genet'. Og hyperaktive hunder bjeffer, fordi de har 'hyperaktiv-hund' genet. I følge dette synet er alt som gjenstår å avslutte oppgaven med å tilordne egenskaper til gener, for å sette hver person i stand til å lese egen plantegning. Ut fra et slikt utgangspunkt, ville de fleste bli sjokkert over å vite aktuell status av uvitenhet m.h.t. DNA. Synet at de fleste aspekter ved levende organismer pent kan tilordnes spesifikke gener, har vært kjent som feilaktig i årtier. En annen myte som har falt ganske nylig, er at vitenskapsfolk har en klar oppfatning om hva ett gen er. Uten overdrivelse erklærte en artikkel i 'Science and Education' nylig at 'gen-begrepet er for tiden i krise' (12). Det viser seg at den enkle forestillingen, om ett gen som en seksjon av DNA som koder for ett protein (se kap. 3), ikke er gyldig for annet enn bakterier. For å vise hvor langt nåværende tenkning har beveget seg fra det enkle synet nå for tiden, betrakt dette utdraget fra en framstående artikkel i Genome Research: "En metafor som er stadig økende for å beskrive gener, er å tenke på dem i form av subrutiner i ett svært operativsystem (OS). D.v.s. så langt som genomets nukleotider er satt sammen i en kode, som utføres gjennom prosessen av avskrivning og oversettelse, så kan genomet bli ansett som ett operativ-system for ett levende individ. Gener blir da individuelle sub-rutiner, som repeterende kalles i avskrivnings-prosessen (13).
Det at slike fakta kan uttrykkes under det materialistiske flagget, er en god ting. Problemene oppstår om folk vil ta slike idéer ut i sin ytterlighet. Om genomet er å likne med OS, så er tanken på at de bærer plantegningen for selv å bygge kroppen til sine innehavere, like gal som tanken på at iPhone OS bærer plantegninger for selv å fremstille iPhonen. Og tanken på genetiske mutasjoner som har endret en ursuppe-organisme til all slags moderne former for liv, blir tydelig forstyrret over og utenfor dens misforståtte avhengighet av tilfeldige årsaker. For at en iPhone 5 skal konverteres til en iPhone 6 ved å oppgradere OS, er kategorisk umulig, med eller uten innsikt. Å utvide det prinsippet på livet, ville ta oss utover vår konklusjon at moderne liv ikke kan være produkt av tilfeldige mutasjoner, som impliserer at det ikke kan være produkt av mutasjoner i det hele {forutsatt standard syn på mutasjoner som tilfeldig stimulerte endringer -oversetters tilføyelse.} Så, om dette er hvor tankene leder oss, er vi villige til å gå med dem?
Axe sitt poeng, eller appell, er at vitenskapsfolk burde oppmuntres til ikke bare utvikle idéer som berører biologi så dypt, men at de også to idéene alvorlig nok til å teste og utvide dem. Anstrengelser av dette slaget burde hylles som det sikreste tegn på at det vitenskapelige samfunn er levende og velbefinnende. Axe er overbevist om at de beste dagene i studiet av livet, ikke tilhører fortiden (i Max Perutz laboratorium), men når alle deler kommer sammen under ett sett av organiserende prinsipper, som gjør at de plutselig virker sammenhengende. Biologien venter på sin Turing-maskin.
Bilde 6. Rett til egen overbevisning -ikke egne fakta
Felles gode
At de dypeste spørsmål i biologien ennå ikke er besvart, innebærer at de ennå ber om å bli det. Enhver som undersøker fakta nøye, vil finne at de gamle svarene var feilaktige. Det trengs at noen sitter ned med åpne sinn og nye løsninger. Siden mye kunnskap er tilflytt siden Darwins dager, så er det all mulig grunn til optimisme denne gangen. I det Axe snakker som vitenskapsmann, kan han ikke tenke på noen mer attraktiv melding å overbringe til unge folk med teknisk kyndighet. I det han snakker som menneske, ser han noe enda mer lokkende. Ja, de dypeste spørsmål i vitenskapelig studium av livet, er klare til å hugges tak i. Og dette er oppløftende for den teknisk-sinnede. Men de dypeste sannheter om livet generelt og menneskelivet spesielt, var aldri ute for å bli 'hugges tak i'. De var aldri begrenset til de flinkeste. Selvsagt kan enkelte ting bare sees på skuldrene av giganter, men de mest grunnleggende ting har alltid blitt best sett om en holder seg på bakken.
Bilde 7. En som oppfordrer til full, balansert gjennomgang
Referanser:
2. "Grand challenge: How Does the Human Mind Work and Produce Mental Activity?" in From Molecules to Minds: Challenges for the 21.Century; Workshop Seminary; www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK50989
3. J.M.Schwartz and S.Begley, The Mind and the Brain: Neuroplasticity and the Power og Mental Force (ReganBooks, 2003).
4. Axe ville være henrykt over å finne at han har overdrevet sjeldenheten av biologer ved forsknings-institusjoner som er fri til å arbeide utenfor materialismens grenser. I likhet med Axe må nesten alle i denne vesle samlingen, gå utenfor de store etablerte institusjonene for å bli fri deres innflytelse.
5. M. -J. Liu et al., "Biomechanical Characteristics of Hand Coordination in Grasping Activities of Daily Living," PLoS One 11, no. 1 (2016), doi:10.1371/journal.pone.0146193
6. PLoS One Staff, "Retraction: Biomechanical Characteristics of Hand Coordination in Grasping Activities of Daily Living," PLos One 11, no. 3 (2016), doi: 10.1371/journal/pone/0151685
7. PLoS One Staff, Retraction
8. E. Zuckerkandl, "Intelligent Design and Biological Complexity", Gene 358 (2006): 2-18
10. Selv om vitenskapsfolk i årtier har vært i stand til å gjøre endringer i design av DNA, på noen organismer, så kommer ikke dette i nærheten av å finne opp og designe nye livsformer. Axe sitt syn er faktisk at bevissthet/sinn verken er materielle ting eller tanker. De er heller immaterielle enheter som har tanker.
11. Ved å åpne døren til de mye rikere intellektuelle spørsmål som omgir idéene bakom livet, så setter den nye skolen ut i en ny retning. De gamle spørsmålene om hvordan de ulike opprinnelige begivenheter ville sett ut fanget på film, når ikke særlig høyt i den nye skolens prioriteringer
12. L.M.N Meyer, G.C.Bomfim, and C.N.El-Hani, "How to understand the Gene in the Twenty-First Century?" Science and Education 22.no. 2 (2011): 345-74
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund